lørdag 13. mars 2010

fremtid er minnene man lever for å oppnå


Sommerbrisen strøyk over de bare, gyldenbrune armene mine. Det gikk frysninger gjennom hele kroppen min. Det var en herlig overgang fra den varme sommerkvelden.
Jeg trådde hardt på pedalene på sykkelen min, jeg hadde fått et skrubbsår på kneet, men jeg klarte ikke slutte å smile. For noen fantastiske venner jeg hadde!
Vi hadde klatret i trær, hoppet i høyet (som selvsagt ikke hadde samme betydning da som nå) og vi hadde avsluttet kvelden med å bade i kulpene, de samme kulpene som foreldrene våre hadde badet i som små. Jeg hadde til og med turt å hoppe fra 3-meteren. Det var den tiden da fasttelefonen knyttet oss sammen og hadde noen spurt oss om å dele privatlivet vårt på facebook hadde vi bare ledd. Pappa var den eneste mannen i livet mitt og bekymringene var ørsmå. Man var enda fotgjenger og det eneste man trengte var penger til is.


Akkurat da var jeg lykkelig. Det er da man er mest lykkelig, er det ikke, i det øyeblikket man holder på å miste noe? Akkurat som rett før man dør etter et langtids grusomt sykeleie. Da føler man seg plutselig mye bedre. Klarhet, styrke, energi og kjærlighet for hele verden. Og så dør man. Men det som er godt å vite er at vennene mine er der for meg uansett hvor jeg er i verden. Vi kan fortsette på samtalen vi avsluttet, og når vi er sammen er det som om verden faller på plass. Minnene kryper tilbake og vi kan le til krampene tar oss. Det er lykke.

3 kommentarer:

  1. Dette var bare helt fantastiskt fint skrevet, Ane :-)

    SvarSlett
  2. sv: Tusen takk! Bildet er fra malakoff i år, blir alltid så glad av det bildet :)

    Nydelig skrevet forresten! Kjenner at jeg savner "gamledager" når sommeren alltid var varm og evigvarende.. Hehe, hvertfall føltes det sann :)

    SvarSlett
  3. Barndommen er riket der ingen dør. Der det ikke er noen bekymringer, og bare lek og sang.

    SvarSlett